Søndagsdikt

Privat huskeregel

21. januar 2018

Bilde – tatt på Borren

 

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid.

 

Hverdag

Ut med det gamle og inn med det nye

30. desember 2017

Foto: Ingvill Erlien Borren

Denne jula har minnet meg på hvor godt det er med aprikoskompott, jeg har vært på ski, hatt familietid og vært stappmett hver dag – ei jul helt etter boka, med andre ord. Og så… har jeg skrevet ferdig boka mi. Kan nesten ikke si den siste setningen der uten å få hjertebank, men det har jeg altså, og nå kommer snart 2018 og da skal disse kapitlene som jeg har gått og ruget på så lenge plutselig bli allemannseie. Rart.

Ellers så håper jeg 2018 byr på et roligere tempo enn forgjengeren. Jeg satser på å få brukt de nye felleskiene mine en del, få til noen fine fjellturer, tilbringe mer tid med dem jeg er glad i, og ja… jeg kunne sikkert skrevet ei lita liste med nyttårsforsetter, men jeg tror det viktigste blir å heller være fornøyd med ting som de er:)

Tekst

Orda

26. desember 2017

 

Orda som setter seg fast i skjegget.
Som blander seg med spytt og smuler
fra brødet vi spiste i går.
Det er disse orda, disse linjene
jeg vil gi deg.
Kan synge dem til deg,
rappe dem til deg,
skrive dem på veggen din på facebook.
Men helst vil jeg at de skal renne ut av krana når du tapper deg et glass til kveldsmaten.
Helst vil jeg at de skal smyge seg ut av sengetrekket etter at du har lagt deg.
Ta i kring deg, hviske i øret ditt
Alle de tankene jeg tenkte, men ikke forsto.
Alle de orda jeg satte sammen, men ikke fikk sagt.


Linda Erlien Borren.

(Bilde tatt av Eirin Østgårdsgjelten Sørum)

Bryllup

29.juli – utvalgte øyeblikk

6. august 2017

Foto: Eirin Østgårdsgjelten Sørum

1.
Våknet om morgenen av at mamma og Ingvill banket på vinduet i hytta der jeg sov. Ingvill tok et bilde av meg i dét jeg stakk ansiktet ut.  På mobilen hadde jeg fått melding av P. der det sto at han gledet seg. Det hadde regnet så mye dagene i forvegen, tidligere i uka meldte yr og storm ekstremnedbør til bryllupsdagen, men denne morgenen tittet sola fram fra en blå himmel og det klang i bjeller fra sauene som beitet rundt fjellhotellet.


2.
Spiste frokost oppe på fjellhotellet sammen med Ingvill og mamma, men klarte ikke å få ned så mye. Rar følelse at dagen vi har ventet på så lenge plutselig er her, og jeg prøvde å fange alle inntrykkene og holde dem fast. Noen minutter etter at jeg kom ned i hytta igjen, kjørte bilen med Viviann (venninne + frisør) og Marte (forlover sammen med Ingvill) inn på gårdsplassen, og jeg sto i dørgløtten og tok i mot dem med et stort smil.


3.
Lillebroren min hentet meg og forloverne mine for å kjøre oss fra Aunegrenda til Hessdalen kirke. Vi måtte stoppe noen minutter utenfor samfunnshuset fordi vi var litt tidlig ute, og det at det et steinkast unna satt mange folk i kirka og bare ventet på at vi skulle komme, var både fint og skummelt. Vi var nervøse og lo av alt, mange dårlige vitser ble fortalt.

4.
Pappa og onkel sto og ventet på trappa da vi ankom kirka, og jeg måtte felle noen tårer. Ganske mange. Lillebroren min åpnet døra for meg, pappa kom ned og møtte meg. Det lå en sånn eim av høytid i lufta som det var umulig å ikke trekke inn. Et sted der inne sto Per-Erik og venta på meg.

5.
Da dørene gikk opp, gråt jeg ikke lenger fordi den ene brudesvennen hadde begynt å leke med en stol-tralle som sto i gangen rett før, og klokkene begynte å ringe og jeg ble redd vi ikke skulle rekke å stille oss opp i tide. Men, det rakk vi, og så åpnet dørene seg og jeg så P. langt der framme og han gråt.

6.
Da presten sa at dersom det var noen sarte sjeler til stede, så måtte de se bort, for nå kunne det
hende de fikk servert et kyss, ble vi overraska begge to, for det hadde vi ikke tenkt på.



7.
Fotograferinga i et skogholt ved siden av Bjørgbakken var spesielt fin, fordi vi fikk en pustepause begge to, forloverne kom med vann, energibarer og banan, fotografen løp rundt med kvister i hår og strømpebukse og hun fant en spesiell spot like ved siden av stien der lyset brøt seg fram mellom grenene på helt de rette stedene.




8.
Under middagen måtte vi opp på stolene og kysse flere ganger, og en gang trakk P. meg så hardt mot seg at vi mistet balansen og holdt på å falle ned begge to.



9.
Alle de fine talene. Dette punktet blir langt.

Pappa var først ut, og sa fine ting om tilfeldigheter i livet og skrøt av Per-Erik som svigersønn. Ann Iren nevnte de som ikke var med oss. Per-Erik satte meg ut med komplimenter og fikk alle til å le av historier om hvordan pappa og onkel reagerte på forlovelsen. Det var første gang han holdt en tale og han snakket så uanstrengt og naturlig at jeg ble helt skjelven med tanke på at det snart var min tur. Men talen min gikk fint den også, jeg fortalte historier om morsomme ting Per-Erik har gjort og om alle de tingene som gjør at jeg noen ganger betviler at vi er voksne på ordentlig. Onkel Even holdt takk for maten -talen, og bordet vårt ristet fordi P. og faren hans lo så mye av vitsene hans.

I låven viste Per-Eriks forlover Kris den morsomste videoen, som jeg gleder meg til å se om igjen, Marte sa noen ord som rørte meg veldig og fikk meg til å bli stolt av at hun ville være forloveren min, og Hilde Marie fikk alle til å le ved å vise barndomsbilder av henne og P. Spesielt morsomt synes jeg det var at hun sa at Per-Erik liker å si drøye ting til meg og Hilde for å sjekke ut hvordan vi reagerer, og jeg så bort på noen av vennene mine og så at de lo litt ekstra – fordi de gjør akkurat det samme. Per-Eriks onkel Geir og venn Håkon holdt begge taler som vi satte stor pris på, pluss at venninna hans Kristine hadde laget bildefilm til han som var veldig fin.Ingvill holdt kveldens siste tale, men den ble jeg helt sjokkert over, for ikke bare var hun flink til å snakke, men hun hadde laget en film til oss hvor folk kom med tips og hilsener til oss. Det var en lærer fra videregående, besteforeldrene hans, noen kolleger fra en tidligere sommerjobb jeg hadde osv. – ble helt satt ut og rørt av å tenke på hvor mye tid hun har brukt på det.



Og så! så ble det sagt at noen skulle opp og synge, og jeg ble nervøs for tenk om det var noe lureri, og det var meg? Men så gikk vennene mine opp – de hadde skrevet en sang til meg! og framførte den sammen. Enda et sjokk, og enda flere tårer – Per-Eriks søskenbarn Endre var snill å sende meg en pakke med kleenex.


10.
Jeg hadde ikke sett blomstene på bordene før jeg kom inn på låven, og de var akkurat slik jeg ville. Lokalet var pyntet med blå duker, messinglysestaker og blanke te-lysholdere sammen med norgesglass med blomsterbukettene i på bordene, bilder av tidligere brudepar i familiene våre sammen med lys og biter av grantre-greiner langs veggene, lapper med dikt plassert tilfeldig her og der, trestubber med lys på, lyslenker og på kortveggen en stor, grønn krans sammen med navnene våre skrevet med sølvfargede ballonger og hvite, enorme ballonger på sidene.

11.
Bryllupskaka var så god. Da vi skulle skjære av en bit og smake samtidig ble jeg overrasket over hvor god den var, jeg hadde en forventning om at bryllupskaker først og fremst skulle se fine ut, at smaken ikke var en så stor prioritet. Dessverre fikk jeg bare smakt én bit, for tida fløy avgårde og tankene mine var helt andre steder, men kanskje bestiller jeg en liten kake med samme smak på bryllupsdagen vår om ett år.

12.
Jeg kastet buketten, sto med ryggen til oppe ved galleriet. Der satt bandet og ventet på å gå på, og var i storhumør. Og Per-Erik kom opp han også. Det første forsøket gikk ikke så bra, da jeg kastet blomstrene rett opp i taket og de holdt på å treffe meg på vei ned, men det var bare gøy, og etterpå fikk jeg det til – Marion fanget den.

13.
Da sola gikk ned, tok vi litt flere bilder på et jorde rett ved låven. Jeg tok på meg den myke genseren mamma hadde strikka, og vi fikk endelig tid til å hviske litt sammen om alt vi hadde opplevd.

14.
Vi hadde gruet oss så til brudevalsen på forhånd, og utenom et par trinn i hytta kvelden før da P kjørte meg opp for å sove der, hadde vi nesten ikke øvd. Men det gikk bra og jeg kjente meg ikke nervøs i det hele tatt da vi sto der.

15.
Nattmaten var kjempegod, en slags gryterett sammen med tyttebærkrem. Jeg sank ned på en stol bakerst i lokalet og så på de som danset, de som var inntullet i pledd og de som satt ved bordene og pratet. Gjengen som hadde stått ute på trappa og røkt sigarer var på vei inn igjen, jeg fikk snakket litt med folk jeg enda ikke hadde rukket å snakke med, P. kom og satte seg ned på stolen ved siden av, og vi var så glade og fornøyde – nå var dagen snart over, alt hadde gått langt over alle forventinger, og det var ingenting vi ville gjort annerledes.

16.
Vi var de siste som gikk, låste døra og ruslet opp på hytta og da vi vred om nøkkelen føltes det som det var et par sekunder siden morgenen da jeg våkna til sol når jeg forventet regn.

Tanker

Flytte hjem?

18. juli 2017

Jeg visste bestandig at jeg en dag skulle vende tilbake hit, til fjellene, folkene, skog og kratt, myr og mose. Når jeg gikk etter asfalterte bygater og kjente hastige mennesker, travle busser, blinkende trafikklys, reklameplakater og slektstreff av duer på hvert et hjørne drive pulsen min opp, var jeg likevel rolig fordi alt var så midlertidig. Dette er ikke livet mitt. Eller jo, men ikke det egentlige. Jeg visste at et sted, på andre siden av et antall svinger, vegkryss og høydemeter, lå hjemmet mitt, og det var et fast sted som ikke lot seg påvirke av hvor jeg bodde. Jeg visste at jeg en gang skulle flytte fra byen, dra tilbake.
Men at det skulle skje allerede nå, var litt uventet.

En dag lå det et brev og ventet på meg på skjenken i gangen da jeg kom hjem fra jobb.
Det var en fredag.
I sekken hadde jeg en matpakke som ikke var spist, noen bøker med lekser som skulle ses over og ei liste med ting jeg skulle gjøre den helga. Jeg lot alt ligge og satte meg ned på kanten av sofaen, leste de svarte bokstavene en gang til, for sikkerhets skyld. Det sto at jeg hadde fått jobb? Men jeg kunne ikke takke ja til den, samboeren min hadde jo jobben sin her i byen? Vi hadde jo bare bodd to år i leiligheten vi hadde kjøpt oss?

Så gikk det noen uker, og plutselig hadde en jobb P hadde ønsket seg og sett fram til å søke på om noen år, blitt ledig og han hadde vært på jobbintervju. Vips så satt vi der med et valg i fanget som egentlig ikke var et ordentlig valg. For sa han nei nå, ville sjansen kanskje aldri komme igjen, og en dag skulle vi jo hjem uansett. Vi var bare ikke forberedt på at den dagen skulle være i dag. Vips så måtte leiligheten selges eller leies ut. Vips så måtte vi pakke alt i esker, finne et nytt sted å bo.

Jeg håper at det vi flytter tilbake til, er dette:
bedre tid, roligere tempo, friskere luft i lungene, mindre planlegging, pakking og stress, mer familie og venner, mer grønnfarge rundt oss, færre kvm asfalt i bytte mot flere enger.

Hvordan det blir, gjenstår å se, og alle tanker rundt hvor vi skal bo og hvordan vi skal innrede har jeg lagt i en skuff som jeg ikke skal trekke fram før etter bryllupet.

Men okei da, noen ganger trekker jeg den forsiktig opp, og på innsiden skimtes bildet av et lite, hvitt hus, en liten benk med et saueskinn på kjøkkenet, en link til ellos home og meg på sykkel nedover mot jobb med blafrende hår som stikker ut fra under hjelmen.

Kanskje blir det ikke helt slik som innholdet i skuffen. Jeg kommer nok til å bli fornøyd uansett, så lenge min verden blir rammet inn av Holtåls-fjell. Men først skal jeg si ja og bli kone.

Tekst

Veien hjem

25. februar 2017

En fortelling om en gård. Et valg. Og alle skrittene det tok å komme dit.

 «Da Linda Erlien Borren får tilbud om jobb på hjemstedet, kommer dilemmaet om hvorvidt hun skal overta gården hun har odelsrett til, brått mye nærmere. Kan hun snu ryggen til det som har vært familiens felles livsprosjekt gjennom tre hundre år? Eller er gården inngangsbilletten til et godt og harmonisk liv? Linda bestemmer seg for å gå veien hjem, fra Trondheim til familiebruket opp under tregrensa i Hessdalen, i håp om at vandringen skal bringe klarhet i tankene.

Boka tegner opp levende portretter av flere generasjoner gårdsarbeidere. Fortellingen viser det sammensatte livet på gården – de store kontrastene mellom ro og hardt arbeid, mellom idylliske sommerkvelder og kalde vintermorgener – og vanskelighetene med å drive småbruk i et stadig mer sentralisert samfunn. Det handler om grønne enger, lykkelige sauer på fjellbeite, frihet og fremtidsdrømmer. Men også om støv i krokene og råttent treverk. Om de stedene som blir igjen når resten av samfunnet ruller videre, om verdien de innehar og samtidig hva det gjør med oss om vi forlater dem.
En sterk historie om identitet og tilhørighet.»

Bryllup Tekst

<< Ja >>

17. januar 2017

Når det gjelder framtida, er det ikke så mye jeg er sikker på.
Jeg vet ikke hva jeg egentlig vil bli eller hvor jeg vil bo. Jeg vet ikke hvor mange barn jeg vil ha, eller kan få, og jeg vet ikke hvilke av drømmene jeg har som kommer til å realiseres, og hvilke som bare vil fly videre, finne noen andre å feste seg til.

Men jeg vet dette: Om sju måneder står jeg foran deg i hvit kjole og sier ja, og dette lille ordet på to bokstaver skal romme både glede og entusiasme, forpliktelse og målbevissthet, optimisme og realisme. Alt på en gang.

Jeg sier ja til den du var i går, den du er i dag, og skumlest av alt: den du kommer til å være i framtida. I morgen, om elleve måneder, om åtte år. Og du vil forandre deg. Formes av hendelser som kommer din vei, av nye tanker som farer gjennom hodet ditt, av ord du leser, av det du ser og hører. Du vil slipes som en stein som jevnlig treffes av bølgene, og vannet kommer alltid til å strømme mot deg, vil aldri la deg stå i ro.

Cellene dine fornyer seg hele tiden, neglene slites ned og vokser ut igjen, gammel hud erstattes av ny hud. Hodehårene vokser, øyevippene byttes ut. Skjeggtustene sprenger seg hull ut fra under huden og blir stadig lengre, helt til du får nok og finner fram en barbermaskin. Jeg lurer på hvor mange celler du har skiftet ut siden første gang jeg så deg. Hvor mange hår som ville ha hopet seg opp der nede i rørene dersom du aldri hadde tatt opp vannlåsen.  Fra den atten år gamle gutten som spilte på pianoet i kantina på videregående og smilte lurt da jeg kom ned fra engelsktimen, til mannen i oljete arbeidsklær som kan sitte ute ved blomsterbedet en ettermiddag med fingrene i jorda, har det skjedd så mye. Du er ikke den samme som du var i går, du er ikke den samme som den gutten jeg ble forelsket i. Han som satt på pianokrakken ble skylt ned i sluket, vasket vekk sammen med sengetøyet. Og likevel møter jeg blikket ditt og vet at det er deg og ingen andre.

Jeg kan se den hengslete tenåringsgutten som sto på hendene fra basketballkurven i skolegården, den unge tjueåringen med det viltre håret og alle prosjektene, og den voksne mannen med rynker i panna som snakker om bilforsikring og avdrag på lånet. Og jeg gjenkjenner dem, alle sammen.


Imidlertid finnes det ingen garanti for det – å alltid kunne kjenne deg igjen. Vi kommer til å  forandre oss. Ting vil skje som vi ikke har kontroll over. Jorda vil rotere, slik den alltid har rotert og kanskje går det bra for oss, kanskje ikke. Men jeg har øvd meg på å ta avgjørelser hele livet nå, har valgt beger foran kjeks og jordbærstrø foran sjokolade, bestemt meg for sete på bussen og om jeg burde ta på fornuftige klær som holder meg varm, eller finere klær som inviterer kulda inn. Egentlig ganske enkle valg. Men alle de gangene klødde jeg meg mer i hodet enn det jeg gjør nå.

Jeg vet ikke om åtti år gamle meg vil elske åtti år gamle deg, og omvendt. Jeg vet ikke om vi vil greie å oppdra barn sammen, har aldri prøvd det før, om vi vil holde oss friske og leve lenge, og om jeg vil like den 39 år gamle versjonen av deg, den 54 år gamle versjonen eller den 76 år gamle versjonen, like godt som jeg liker den du er nå.

Jeg har ikke alle svarene, er ingen spåkone, men dette kjennes så rett – som snø på julaften og is på 17. mai, og jeg kan ikke si nei til det. Jeg vet ingen ting om det som kommer, men det spiller ingen rolle. Bølgene i magen min blir roligere av å holde deg i hånda. Drømmene i hodet mitt vokser og blir flere.

Jeg sier ja.

 

ph_Hello May – Annabelle & Daniel
ph_Justin Aaron Photography

ph_her

Bryllup Tekst

Kjolen

17. januar 2017

Så rart. Alle de månedene med intens leting etter den perfekte kjolen. Alle de tankene som har fart gjennom hodet på meg. Skulle jeg ha langt slep eller ikke slep i det hele tatt? Blonder eller ikke? Lange eller korte ermer? Eller kanskje stropper? Hvordan skulle ryggen se ut? Skulle kjolen sitte tett eller løst over rumpe og lår? Chiffon? Silke? Jeg visste ikke hva jeg ville ha, hadde egentlig aldri tenkt over hvordan drømmekjolen så ut, var så usikker. Fulgte en drøss brudebutikker på Instagram, satt på Etsy og snakket med syersker, fant inspirasjon på Pinterest.

Og så, 55 minutter i salongen og jeg var helt sikker. Jeg som aldri er sikker på noen ting.

 

Vi dro til Stockholm på en torsdag, jeg tok med meg mamma og lillesøster og vi gjorde en langweekend ut av det.  Kvelden vi kom, gikk vi rundt i gatene med kart og GPS, frøs litt, ble slitne i beina, men fant butikken og ble stående å kikke lengtende inn gjennom ruta. Så alle de hvite kreasjonene som hang på rad og rekke, klare til å prøves dagen etter. Jeg hadde en liten frykt i meg for at jeg ikke skulle finne det jeg var ute etter. Spent på om kjolene ville sitte pent på kroppen min og om jeg ville greie å bestemme meg på den lille timen jeg hadde til rådighet. Men mest av alt gledet jeg meg. Gudene vet hvor mange kjoler som har hengt i skapet mitt opp gjennom årene, men ingen av dem ville vært i nærheten av den jeg snart skulle finne.

Vi gikk videre for å spise middag, før vi la oss trøtte i hotellsengene et par timer etter. Neste morgen våknet jeg grytidlig. Ble liggende og følge med klokka på mobilen og se at det sakte lysnet utenfor vinduet. Jeg ville ikke stå opp for å vekke de andre, men var utålmodig på at dagen skulle begynne. Kjente at det prikket i beina, og spiste nesten ingen ting til frokost fordi jeg var så klar for å komme meg avgårde. Hadde ikke tid til å  slurpe i meg juice og pirke i rundstykkene når det sto så viktige ting på agendaen.

Det som er så fint med å ha funnet kjolen, er at andre små og store avgjørelser som har ligget på vent, faller på plass. Da kjolen var i boks, visste jeg straks hvilke sko som ville passe til, hvilke smykker jeg burde ha og om hårsveisen jeg hadde sett meg ut ville fungere. Slike ting som det er så overfladisk å bruke tankekraft på, men samtidig så morsomt å pusle med.

Selv om jeg hadde brukt mange timer på forhånd med å kikke på kjolemodellene på nett og bestemme meg for hvem jeg ville prøve og hvem jeg mest sannsynlig ville velge til slutt, gikk det ikke helt som jeg hadde planlagt. Da jeg hadde prøvd flere fantastiske kreasjoner i hvitt og fornøyd bestemt meg for den ene jeg ville ha, hang det én kjole igjen i prøverommet. Jeg hadde ikke tenkt å ta den på. Den var bare tatt med som «ekstra» fordi noen av detaljene tiltalte meg, men jeg så ikke for meg at jeg ville kle den. Dessuten var den ganske annerledes enn de andre jeg hadde sett meg ut og passet ikke helt med det bildet jeg hadde av drømmekjolen i hodet. Så prøvde jeg den likevel. Gikk litt utålmodig med på det da jenta som jobbet der tok den ned og framholdt at det gikk raskt å smette den på.

Den. var. så. fin.

Resten av Stockholm-helga var jeg så lettet. Vi gikk i butikker, sjekket ut Gamla Stan og var på omvisning inne på det svenske slottet. Tilfeldigvis var det en utstilling der med brudekjolene til Silvia, Lilian, Madeleine, Victoria og Sofia. De var veldig fine å se på, men i mine øyne var det ingen av dem som kunne måle seg med kjolen min. Og det er vel slik det skal være? Det var så godt å kjenne at en har valgt rett. At det vanskeligste krysset på To do-lista er risset inn.

Da jeg satte meg på flyet hjem, var det med følelsen av at jeg hadde med meg en viktig puslespill-brikke i bagasjen, og at de andre bitene nå ville begynne å falle på plass.

Ingen av kjolene som er avbildet er den brudekjolen jeg endte opp med.

Alle bildene er tatt av Ingvill Erlien Borren.

Bryllup

Seks måneder

11. november 2016

Jeg har allerede rukket å gå med ringen i seks måneder. Tida går så fort. Albumene mine på pinterest fylles opp av inspirasjonsbilder og to do-lista vokser, samtidig som jeg nettopp har begynt i ny jobb og i lang tid har skjøvet alle tanker om bryllup på vent bakerst i hjernen.

Her om dagen fikk jeg meg en liten wake up-call. Det er mange bryllup/forlovelser på gang på jobben, og i en av pausene ble jeg sittende og snakke med en nyforlovet kollega. Da gikk det opp for meg at jeg snart har lagt mitt første halvår som lærer bak meg, og bryllupet nærmer seg med stormskritt. Jeg hadde jo lagt opp en skuddsikker plan på hva vi skulle gjøre hver måned slik at vi fikk god tid inn mot festen, men det er jo ingenting av dette som har blitt gjort!

Innimellom slaga, har jeg derfor igjen begynt å fantasere og planlegge, finne svar på spørsmål som hvilke blomster skal jeg ha i brudebuketten? eller hvordan skal navnelappene på bordet se ut?
Og i går kveld fant jeg endelig drømmekjolen.
Den var akkurat slik jeg så for meg, og egentlig hadde jeg gitt litt opp etter endeløse timer med  saumfaring av alle verdensvevens kroker.

Nå gjenstår bare alt det andre…

ph_pinterest

Tekst

Å sette verden på pause

3. november 2016

Noen ganger blir jeg redd. Jeg står kanskje i dusjen med såpe i håret og radioen glir over fra nyeste sommerhit til nyhetssendingen. Jeg sitter kanskje med en tekopp i hånda, rester fra kveldsmaten i munnviken og skummer gjennom avisen. Plutselig blir jeg truffet av en følelse av hjelpeløshet. Som om jeg mister noe knuselig ut av hendene og innser at det snart vil treffe bakken uten at jeg kan gjøre noe med det.

Noen ganger blir jeg redd. Fordi tida går så fort, fordi verden spinner framover i et tempo vi ikke greier å holde tritt med. Jeg leser om terrorister og terrorangrep, rasisme og krig. Jeg ser bilder av jenter som sprøyter ansiktet full av nervegift og leser at en ny trend i USA er korsetter som presser organene sammen slik at midja blir smalere. Jeg finner ut at kommunen skal bygge atter nye blokker på jordene utenfor leiligheten min, som om ikke verden allerede har nok asfalt i fra før. Og det står en dame på TV og argumenterer for at store gårder er viktigere enn dyrevelferd. Vi hogger ned regnskogen. Vi dumper søppelet vårt i havet. Noen håper i fullt alvor at Donald Trump skal bli president. Noen kjøper opp drikkevannet i fattige land for å i stedet bruke det til å lage brus. Noen blir så sinte av å få nye naboer som har tapt alt og har måttet flykte for å overleve, at de setter fyr på huset der de bor.

Derfor har jeg innimellom behov for å få det hele på avstand. Dra bort. Til et sted hvor verden føles langt unna og tida ikke går så fort. Hvor klokka over kjøkkenbenken har stoppa, men ingen ennå har brydd seg med å skifte batteri. Et sted med få naboer, men mye vind. Et sted hvor vi har vintre med stort markeringsbehov og somre som ligger svale og hemmelige over myrene.
For å komme hit kjører jeg gjennom svinger jeg har kjørt flere tusen ganger før, og det blir enklere å puste for hver sving jeg passerer. Alt blir grønnere, de kuleste radiokanalene mister signalet. Dette er ikke stedet for å være kul. Her trenger du ikke være noen ting. Derfor fortsetter jeg, framover, oppover, hump for hump. Og for hvert minutt minker avstanden opp til himmelen over meg.

img_3494

Husveggene kommer til syne straks jeg passerer den siste ferista. I enden av en 17 km lang blindvei, helt oppe ved tregrensa, ligger en liten fjellgård. Her vokser ikke gresset raskere enn at andreslått og tredjeslått nærmest er fremmedord. Vinden setter til stadighet husveggene på prøve. Internett-tilgangen er av nyere dato og høyst ustabil. Disse veggene så meg vokse fra ingenting til 174 centimeter over bakken. Og de så det samme skje med faren min, om du plusser på noen centimeter. Og farfaren min. Og faren hans igjen – slik kunne jeg ha fortsatt. Her løp jeg alene på øde skogsveier og stier, plukket rips, blåbær og multe, snek meg til å hoppe på rundballene, lærte å ro og å sette garn, badet i bekken og hjalp til med å hente sauene ned fra fjellet når det var dags. Her satt jeg og lengtet ut, bygde store, moderne framtidsslott i hodet mitt. Drømte om hva jeg kunne bli og hvor jeg kunne dra. Tenkte tanker jeg ikke hadde tenkt før. Vokste. Ikke lenge etter at beina mine hadde nådd sitt forhåndsbestemte potensial, vendte jeg blikket mot byen. Snart fikk jeg en utdannelse, snart en leilighet, snart hadde jeg et helt liv langt borte fra der jeg begynte. Jeg fylte skapene mine med kjoler og kåper og dykket ned i en verden av vippe-extensions, redigering av instagrambilder, oppussingsprosjekter i leiligheten, treningsrutiner. Men det er ikke nok. Gården, fjellene og skogen lokker på meg. Det er ikke lenge mellom gangene jeg vender tilbake. Må alltid opp til overflaten igjen etter luft.

Da jeg var liten, på nittitallet, bodde det snille mennesker med hvitt hår her. De smurte syltetøy på vafler, solkrem på kinn og passet på at det ikke var åpning mellom votten og dressen. Nå henger de i rammer over sofaen, sammen med andre som også har levd her.

De som jobbet ute på jordene og i gruva, slo gresset og satte opp gjerder, matet dyra, slakta dyra, spiste dyra, tok i mot nytt liv. Kjørte mose for å ha fór når gresset tok slutt. Bakte brød, melket kua, kvesset ljåen, karret ull. Dette er mennesker som har lekt og ledd, grått og strevd, og som har opplevd ting som ikke er nedskrevet noe sted, som ikke kan søkes opp på Google, som ikke kan stalkes på Facebook. Ting har skjedd her som det ikke har blitt tatt bilde av, minner har blitt lagret i hoder som nå er under jorden, som ikke kan hentes fram mer – som fantes, men ikke kan bli funnet igjen. Ord som botox, sosiale medier, selvmordsbomber, klimaavtale, selfie og terrorangrep var ikke-eksisterende i deres vokabular. Livene deres var så annerledes fra det jeg lever, og likevel er det bare et lite øyeblikk siden føttene deres rørte ved den samme jorda som jeg står og går på. Den vi nå gjemmer under flere lag med asfalt, slik vi tetter porene våre med foundation.
Hvordan vil verden se ut når jeg blir gammel?
Hvilke ord vil diktere mine etterkommeres hverdag?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

1849544-12-1404505451205

Noen ganger blir jeg redd. For at noen skal sprenge bussen jeg sitter i på vei hjem fra jobb. For at kloden skal bli for varm til at barnebarna mine kan bo her. For at vi er mer opptatt av å feste øyeblikk til minnebrikken enn til hjernebarken. For at vi velger oss ledere som sprer hat i stedet for å gjøre oss robuste og mer sammensveiset.Så kommer jeg hit.

Maler kanskje fjøsveggen. Koser kanskje med et lam og ser til at det får i seg den næringa det skal ha. Karrer meg opp på en fjelltopp. Tenker at jeg er heldig som har et pauserom hvor jeg kan ligge til lading når verdenshjulet roterer for fort for meg. Håper at vi kan ta vare på disse fristedene hvor tida går saktere, slik at de som kommer etter oss får muligheten til det samme.

Denne teksten skrev jeg i sommer, og 30.07 ble den publisert på nettmagasinet Harvest. Du finner den her.