Bryllup Tekst

<< Ja >>

17. januar 2017

Når det gjelder framtida, er det ikke så mye jeg er sikker på.
Jeg vet ikke hva jeg egentlig vil bli eller hvor jeg vil bo. Jeg vet ikke hvor mange barn jeg vil ha, eller kan få, og jeg vet ikke hvilke av drømmene jeg har som kommer til å realiseres, og hvilke som bare vil fly videre, finne noen andre å feste seg til.

Men jeg vet dette: Om sju måneder står jeg foran deg i hvit kjole og sier ja, og dette lille ordet på to bokstaver skal romme både glede og entusiasme, forpliktelse og målbevissthet, optimisme og realisme. Alt på en gang.

Jeg sier ja til den du var i går, den du er i dag, og skumlest av alt: den du kommer til å være i framtida. I morgen, om elleve måneder, om åtte år. Og du vil forandre deg. Formes av hendelser som kommer din vei, av nye tanker som farer gjennom hodet ditt, av ord du leser, av det du ser og hører. Du vil slipes som en stein som jevnlig treffes av bølgene, og vannet kommer alltid til å strømme mot deg, vil aldri la deg stå i ro.

Cellene dine fornyer seg hele tiden, neglene slites ned og vokser ut igjen, gammel hud erstattes av ny hud. Hodehårene vokser, øyevippene byttes ut. Skjeggtustene sprenger seg hull ut fra under huden og blir stadig lengre, helt til du får nok og finner fram en barbermaskin. Jeg lurer på hvor mange celler du har skiftet ut siden første gang jeg så deg. Hvor mange hår som ville ha hopet seg opp der nede i rørene dersom du aldri hadde tatt opp vannlåsen.  Fra den atten år gamle gutten som spilte på pianoet i kantina på videregående og smilte lurt da jeg kom ned fra engelsktimen, til mannen i oljete arbeidsklær som kan sitte ute ved blomsterbedet en ettermiddag med fingrene i jorda, har det skjedd så mye. Du er ikke den samme som du var i går, du er ikke den samme som den gutten jeg ble forelsket i. Han som satt på pianokrakken ble skylt ned i sluket, vasket vekk sammen med sengetøyet. Og likevel møter jeg blikket ditt og vet at det er deg og ingen andre.

Jeg kan se den hengslete tenåringsgutten som sto på hendene fra basketballkurven i skolegården, den unge tjueåringen med det viltre håret og alle prosjektene, og den voksne mannen med rynker i panna som snakker om bilforsikring og avdrag på lånet. Og jeg gjenkjenner dem, alle sammen.


Imidlertid finnes det ingen garanti for det – å alltid kunne kjenne deg igjen. Vi kommer til å  forandre oss. Ting vil skje som vi ikke har kontroll over. Jorda vil rotere, slik den alltid har rotert og kanskje går det bra for oss, kanskje ikke. Men jeg har øvd meg på å ta avgjørelser hele livet nå, har valgt beger foran kjeks og jordbærstrø foran sjokolade, bestemt meg for sete på bussen og om jeg burde ta på fornuftige klær som holder meg varm, eller finere klær som inviterer kulda inn. Egentlig ganske enkle valg. Men alle de gangene klødde jeg meg mer i hodet enn det jeg gjør nå.

Jeg vet ikke om åtti år gamle meg vil elske åtti år gamle deg, og omvendt. Jeg vet ikke om vi vil greie å oppdra barn sammen, har aldri prøvd det før, om vi vil holde oss friske og leve lenge, og om jeg vil like den 39 år gamle versjonen av deg, den 54 år gamle versjonen eller den 76 år gamle versjonen, like godt som jeg liker den du er nå.

Jeg har ikke alle svarene, er ingen spåkone, men dette kjennes så rett – som snø på julaften og is på 17. mai, og jeg kan ikke si nei til det. Jeg vet ingen ting om det som kommer, men det spiller ingen rolle. Bølgene i magen min blir roligere av å holde deg i hånda. Drømmene i hodet mitt vokser og blir flere.

Jeg sier ja.

 

ph_Hello May – Annabelle & Daniel
ph_Justin Aaron Photography

ph_her

You Might Also Like

Ingen kommentarer

Legg igjen en kommentar