«SYNES DU DET er fælt at vi begraver de som dør?» spør pappa.

Vi står og kikker ned i et hull i bakken. Jeg er elleve år, og i hånda har jeg en prestekrage og noen smørblomster som er plukka borte på låvebrua. Skal snart kaste dem ned i åpningen.

«Ja», svarer jeg spakt. Har faktisk dikta opp et alternativ jeg mener er mye bedre: «Tenk om det hadde vært slik at når noen dør, mister tyngdekraften sin virkning på dem?»

Jeg ser for meg en livløs kropp som svever fredelig oppe på himmelen. At alle, både mennesker og dyr, skal avslutte sin eksistens med en sakte ferd mot verdensrommet.

Pappa lener seg mot spaden. Under oss ligger en død boergeit ved navn Brutus. For noen timer siden var den lille kroppen full av sprett og fanteri, slik killinger ofte er. Om du stilte deg på alle fire, kunne du være sikker på at han ville hoppe opp på ryggen din, og gjerne ta noen saftige jafs av håret ditt i samme slengen. En gang hadde han kommet seg inn i yttergangen og stukket av med den ene av Hennings joggesko. Hele familien engasjerte seg i en storstilt leteaksjon før vi fant ham i grøftekanten ved siden av garasjen, storfornøyd og tyggende på ei skolisse. Nå lå Brutus der urørlig, kroppen var fortsatt varm. Snart skulle han dekkes av torva og glemmes, bli en av mange killinger vi mista denne våren.

«Men hva med dem som dør innomhus?» spør pappa. «Blir det ikke trasig å få trukket dem ned igjen fra oppunder taket og få dem med seg ut?»

Vi ler, det kjennes godt å få røsket i det som er trist, kunne tulle om det.

«Og vil det ikke bli mye jobb å reise rundt og løsne de døde fra strøm- og kraftledningene rundt omkring?» Jeg begynner å tenke på de som bor i by, og hvor lite koselig det ville vært å holde til i øverste etasje i ei blokk eller på steder med god utsikt. Pappa legger til at det å fly ville blitt en merkelig opplevelse, og vi konkluderer ganske fort med at nåværende ordning nok er den beste. Men det føles fremdeles ikke ok.

Brutus har måttet gi tapt for en sykdom kalt pulpanyre. Dette er noe som kan ramme ungdyr dersom det blir en for brå overgang fra normal tilgang til gras til et rikere beite. I slike tilfeller klarer ikke nyrene alltid å absorbere det kraftige graset, de blir overarbeida og svampaktige. Dyra dør bare timer etter at de har blitt syke, og når de først er ramma, finnes ingen kur. Riktignok går det an å vaksinere mot dette, men i oppstartsåra med boergeiter er det så mye annet å tenke på, det er strenge karanteneregler ved import av nye raser, og det tar tid å lære nye dyr å kjenne. De første somrene på beite har forløpt uten problemer, så selv om pappa vet om pulpanyre fra før, har ikke dette vært i tankene hans. Men så, i løpet av noen få dager, mister vi altså 13 av 24 killinger. Mødrene deres løper rundt på jordet og leter etter sine små. Roper ut i fortvilelse og savn etter dem som nå ligger stive og tiltaksløse på rekke og rad i den ene enden av gårdsplassen. Vi er fortvila alle mann. Og verst er det for pappa. I møte med døden er det vanskelig å forholde seg likegyldig, selv om en som bonde har dette som en like stor del av jobben som det å ta imot nytt liv.
«Det hadde vært lettere å ikke brydd seg, ja, men det ville også gjort pappa til en mye dårligere bonde», forklarer mamma når jeg kryper opp i fanget hennes om kvelden.

Dette er et av fire utdrag fra boka mi, publisert på nettmagasinet Harvest – Mennesket og Naturen. Les flere utdrag ved å klikke på kategorien «Veien hjem» øverst i innlegget. Her kan du også lese mer om boka. 

previous post
next post

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

lindaeborren@outlook.com