Før var det vanlig at bøndene i Holtålen ga dyra sine en vinterdiett bestående av høy fra både jordene hjemme og slåtter de hadde på setra og i fjell-liene. For å ha nok ble dette ispedd mose, og om våren når fôrlageret nærmet seg tomt, gikk de løs på det første løvet fra trærne. Det var med andre ord en hard kamp for å forhindre at dyra sulta gjennom vinteren.

Graset som ble høsta i fjellet, lagra bøndene i høy-løer til vinteren kom, da det var enklere å frakte det ned til gården med hest og slede. Mosen ble hakka opp i september med ei lang rive kalt måssåharke. Så ble haugene samla sammen til passelige lass som de la kvister under. Når karene kom tilbake for å hente lassa om vinteren, lå de store, spekte moseklumpene på om lag 250 kilo der og venta på dem. Å lunne måsså var et tungt og hustrig arbeid som krevde mye tid i transportvei. Det var ikke uvanlig at enkelte hadde 8–10 eller opp til 20 lass. Ja, det fantes dem som hadde over 30 lass å kjøre hjem til gården. Bøndene som hadde mose og høy lagra ved Hessjøen, kom både fra Ålen og Haltdalen, og fordi veien de brukte, gikk midt mellom fjøset og stua på Borren, og dette var det høyest beliggende husrommet, var det naturlig at flere stoppa her. Slik ble Borren en ferdagård, et sted hvor lasskjørerne kunne hvile og overnatte, og få varmen tilbake i skrotten igjen etter mange timer ute i snøfyk og minusgrader.

De første lasskjørerne begynte så tidlig som klokka tre om natta, og ankom Borren i sekstida om morgenen. Da sto husfrua ofte ute på trappa og lytta etter hestebjellene. De hadde forskjellig låt og avslørte slik hvem som kom. Det kunne blant annet være Haugakarene, Sjursens, Faste og Petter, Georg med oksen eller Klokkarvollkarene. Når Myrkarene kom, hørtes de på lang avstand fordi de satt på sleden og sang. Når de så hadde nådd gårdstunet og selet fast hesten, hang de skrytpåssån – en pose med høy – over mulen på den og labba inn med is i bartene og niste i jakkelomma. Da var det fyrt opp og varmt inne i stua, kaffen var kokt og sto klar på kjelen. Den kostet 10 øre koppen, men karene betalte først når de var ferdige med heimkjøringa. For å holde regnskap pleide de å sette ei brukt fyrstikke i en sprekk i en av takåsene – en for hver kopp. Når lasskjørerne kom, ble det et liv og røre på gården som beboerne satte stor pris på. Noen ganger kunne så mange som 15 mann tilbringe natta her, og stallen ble fylt opp av hester. Foruten noen slanter for kaffen var hestemøkka det eneste Borr-folka fikk som betaling. Den kunne de gjødsle med om våren. Når bedre utkomme og nye driftsformer gjorde at Borrens tid som ferdagård var forbi, var det derfor ikke noe stort tap økonomisk. Men fordi vintertrafikken hadde gjort livet her oppe i ødeland mer sosialt, var forandringen likevel stor. Med lasskjørerne forsvant også et fellesskap. Kvelder med skrål og skrøner, diskusjoner og nyheter fra nedi bygda. Klangen av vrinsk og hestebjeller fra tun og stall. Nå sto gårdshesten ensom igjen der ute i spiltauet sitt. Og snart skulle også den bli borte, etterlate menneskene her oppe alene med sitt arbeid og sine maskiner.

Dette er et av fire utdrag fra boka mi, publisert på nettmagasinet Harvest – Mennesket og Naturen. Les flere utdrag ved å klikke på kategorien «Veien hjem» øverst i innlegget. Her kan du også lese mer om boka.

previous post
next post

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

lindaeborren@outlook.com