Om meg

2. november 2016

Jeg heter Linda, har fylt 26 år og kommer fra Hessdalen, hvor jeg er oppvokst på gård som den eldste av tre søsken. Jeg er glad i å gå på fjellet, løpe, skrive, lese, innrede og sysle med forskjellige prosjekter. Giftet meg  med Per-Erik i juli 2017.

I februar 2018 kommer debutboka mi, Veien hjem, ut.


Om denne siden:

Mine fristed og pusterom finnes på fjellet.
I skogen.
På hjemgården.

Men også som ord skrevet i notatene mine på telefonen.
I fullskrevne ark i kladdebøker som ligger rundt omkring i leiligheten.
Lagret som word-dokument på dataen.

Jeg liker å skrive. Og i utgangspunktet tenkte jeg å la det bli med dét – en interesse jeg gjemte for meg selv. Det er skummelt å la andre lese det jeg har skrevet. De som jobber med litteratur vet at den egentlige teksten blir til i møtet mellom leser og innhold – så hva folk tolker ut ifra bokstavene jeg har satt sammen ligger utenfor min kontroll. Og jeg er litt kontrollfreak.

Men så, sommeren 2016, skrev jeg en tekst som ble publisert på nettmagasinet Harvest (les den her). Den fikk mange delinger og kommentarer. Folk skrev til meg for å fortelle hva de likte med teksten, hva den fikk dem til å tenke på. Litt negativt var det også, selvfølgelig. Noen mente jeg burde flytte for meg selv i ei lita bu langt inne i Finnskogen. Andre mente psykiatrisk avdeling var et mer passende sted. Til tross for litt ris, kjente jeg at det å skrive for andre enn meg selv ga mersmak. Og jeg tenkte at kanskje, kanskje er dette noe jeg kan gjøre mer av?

Tanken er derfor at jeg vil bruke denne siden til å legge ut tekster jeg har skrevet. Jeg aner ikke hvor ofte, eller hva de skal handle om. Men jeg tror jeg får lyst til å skrive mer av å ha en kanal for publisering. Innimellom vil jeg også legge ut glimt fra hverdagen min eller andre ting.

Velkommen hit:)

Kontakt: lindaeborren@outlook.com

 

Hverdag Tekst

Den første snøen

2. november 2016

På torsdag, da jeg hadde undervisning med en klasse og den første snøen begynte å lave ned utenfor vinduet, kjente jeg på det samme suget jeg får hvert år ved samme anledning. Jeg vet hvor fine fjella mine blir når de kler seg i glitrende hvitt. Hvor befriende det føles å spenne på seg skia rett utenfor inngangsdøra og etter få minutter være alene med skisporet, føle at verden rundt forsvinner. Hvor vakker Bergstaden er når den har tatt på seg vinterdrakten. Hvor magisk det kan være å kjøre etter veiene når sola er på vei ned og snødekte trær henger som mørke skygger langs veikanten. Lyden av sko mot kram snø. Følelsen av kalde kinn som tiner når de kommer inn i varmen.

Jeg går dessverre alltid og gruer meg litt til vinteren. Misliker å komme hjem og måtte fyre i ovnen. Misliker å få hvite, livløse fingre hvis jeg tar av meg vottene i noen minutter.
Men når det første snøfallet kommer, blir jeg glad. Kjenner at jeg er klar for vinter likevel. Ordentlig vinter, slik vi har hjemme.