Bryllup Tekst

<< Ja >>

17. januar 2017

Når det gjelder framtida, er det ikke så mye jeg er sikker på.
Jeg vet ikke hva jeg egentlig vil bli eller hvor jeg vil bo. Jeg vet ikke hvor mange barn jeg vil ha, eller kan få, og jeg vet ikke hvilke av drømmene jeg har som kommer til å realiseres, og hvilke som bare vil fly videre, finne noen andre å feste seg til.

Men jeg vet dette: Om sju måneder står jeg foran deg i hvit kjole og sier ja, og dette lille ordet på to bokstaver skal romme både glede og entusiasme, forpliktelse og målbevissthet, optimisme og realisme. Alt på en gang.

Jeg sier ja til den du var i går, den du er i dag, og skumlest av alt: den du kommer til å være i framtida. I morgen, om elleve måneder, om åtte år. Og du vil forandre deg. Formes av hendelser som kommer din vei, av nye tanker som farer gjennom hodet ditt, av ord du leser, av det du ser og hører. Du vil slipes som en stein som jevnlig treffes av bølgene, og vannet kommer alltid til å strømme mot deg, vil aldri la deg stå i ro.

Cellene dine fornyer seg hele tiden, neglene slites ned og vokser ut igjen, gammel hud erstattes av ny hud. Hodehårene vokser, øyevippene byttes ut. Skjeggtustene sprenger seg hull ut fra under huden og blir stadig lengre, helt til du får nok og finner fram en barbermaskin. Jeg lurer på hvor mange celler du har skiftet ut siden første gang jeg så deg. Hvor mange hår som ville ha hopet seg opp der nede i rørene dersom du aldri hadde tatt opp vannlåsen.  Fra den atten år gamle gutten som spilte på pianoet i kantina på videregående og smilte lurt da jeg kom ned fra engelsktimen, til mannen i oljete arbeidsklær som kan sitte ute ved blomsterbedet en ettermiddag med fingrene i jorda, har det skjedd så mye. Du er ikke den samme som du var i går, du er ikke den samme som den gutten jeg ble forelsket i. Han som satt på pianokrakken ble skylt ned i sluket, vasket vekk sammen med sengetøyet. Og likevel møter jeg blikket ditt og vet at det er deg og ingen andre.

Jeg kan se den hengslete tenåringsgutten som sto på hendene fra basketballkurven i skolegården, den unge tjueåringen med det viltre håret og alle prosjektene, og den voksne mannen med rynker i panna som snakker om bilforsikring og avdrag på lånet. Og jeg gjenkjenner dem, alle sammen.


Imidlertid finnes det ingen garanti for det – å alltid kunne kjenne deg igjen. Vi kommer til å  forandre oss. Ting vil skje som vi ikke har kontroll over. Jorda vil rotere, slik den alltid har rotert og kanskje går det bra for oss, kanskje ikke. Men jeg har øvd meg på å ta avgjørelser hele livet nå, har valgt beger foran kjeks og jordbærstrø foran sjokolade, bestemt meg for sete på bussen og om jeg burde ta på fornuftige klær som holder meg varm, eller finere klær som inviterer kulda inn. Egentlig ganske enkle valg. Men alle de gangene klødde jeg meg mer i hodet enn det jeg gjør nå.

Jeg vet ikke om åtti år gamle meg vil elske åtti år gamle deg, og omvendt. Jeg vet ikke om vi vil greie å oppdra barn sammen, har aldri prøvd det før, om vi vil holde oss friske og leve lenge, og om jeg vil like den 39 år gamle versjonen av deg, den 54 år gamle versjonen eller den 76 år gamle versjonen, like godt som jeg liker den du er nå.

Jeg har ikke alle svarene, er ingen spåkone, men dette kjennes så rett – som snø på julaften og is på 17. mai, og jeg kan ikke si nei til det. Jeg vet ingen ting om det som kommer, men det spiller ingen rolle. Bølgene i magen min blir roligere av å holde deg i hånda. Drømmene i hodet mitt vokser og blir flere.

Jeg sier ja.

 

ph_Hello May – Annabelle & Daniel
ph_Justin Aaron Photography

ph_her

Bryllup Tekst

Kjolen

17. januar 2017

Så rart. Alle de månedene med intens leting etter den perfekte kjolen. Alle de tankene som har fart gjennom hodet på meg. Skulle jeg ha langt slep eller ikke slep i det hele tatt? Blonder eller ikke? Lange eller korte ermer? Eller kanskje stropper? Hvordan skulle ryggen se ut? Skulle kjolen sitte tett eller løst over rumpe og lår? Chiffon? Silke? Jeg visste ikke hva jeg ville ha, hadde egentlig aldri tenkt over hvordan drømmekjolen så ut, var så usikker. Fulgte en drøss brudebutikker på Instagram, satt på Etsy og snakket med syersker, fant inspirasjon på Pinterest.

Og så, 55 minutter i salongen og jeg var helt sikker. Jeg som aldri er sikker på noen ting.

Les videre

Bryllup

Seks måneder

11. november 2016

Jeg har allerede rukket å gå med ringen i seks måneder. Tida går så fort. Albumene mine på pinterest fylles opp av inspirasjonsbilder og to do-lista vokser, samtidig som jeg nettopp har begynt i ny jobb og i lang tid har skjøvet alle tanker om bryllup på vent bakerst i hjernen.

Her om dagen fikk jeg meg en liten wake up-call. Det er mange bryllup/forlovelser på gang på jobben, og i en av pausene ble jeg sittende og snakke med en nyforlovet kollega. Da gikk det opp for meg at jeg snart har lagt mitt første halvår som lærer bak meg, og bryllupet nærmer seg med stormskritt. Jeg hadde jo lagt opp en skuddsikker plan på hva vi skulle gjøre hver måned slik at vi fikk god tid inn mot festen, men det er jo ingenting av dette som har blitt gjort!

Innimellom slaga, har jeg derfor igjen begynt å fantasere og planlegge, finne svar på spørsmål som hvilke blomster skal jeg ha i brudebuketten? eller hvordan skal navnelappene på bordet se ut?
Og i går kveld fant jeg endelig drømmekjolen.
Den var akkurat slik jeg så for meg, og egentlig hadde jeg gitt litt opp etter endeløse timer med  saumfaring av alle verdensvevens kroker.

Nå gjenstår bare alt det andre…

ph_pinterest

Tekst

Å sette verden på pause

3. november 2016

Noen ganger blir jeg redd. Jeg står kanskje i dusjen med såpe i håret og radioen glir over fra nyeste sommerhit til nyhetssendingen. Jeg sitter kanskje med en tekopp i hånda, rester fra kveldsmaten i munnviken og skummer gjennom avisen. Plutselig blir jeg truffet av en følelse av hjelpeløshet. Som om jeg mister noe knuselig ut av hendene og innser at det snart vil treffe bakken uten at jeg kan gjøre noe med det.

Les videre

Sky av støv

2. november 2016

Hvem er jeg?

Jeg heter Linda, har fylt 25 år og bor i Trondheim hvor jeg jobber som lærer. Oppvokst på gård som den eldste av tre søsken. Jeg er glad i å gå på fjellet, løpe, skrive, lese, innrede og sysle/styre med forskjellige prosjekter. Gifter meg med Per-Erik nå til sommeren.

 

Hva er dette?

Mine fristed og pusterom finnes på fjellet.
I skogen.
På hjemgården.

Men også som ord skrevet i notatene mine på telefonen.
I fullskrevne ark i kladdebøker som ligger rundt omkring i leiligheten.
Lagret som word-dokument på dataen.

Jeg liker å skrive. Og i utgangspunktet tenkte jeg å la det bli med dét – en interesse jeg gjemte for meg selv. Det er skummelt å la andre lese det jeg har skrevet. De som jobber med litteratur vet at den egentlige teksten blir til i møtet mellom leser og innhold – så hva folk tolker ut ifra bokstavene jeg har satt sammen ligger utenfor min kontroll. Og jeg er litt kontrollfreak.

Men så, i sommer, skrev jeg en tekst som ble publisert på nettmagasinet Harvest. Den fikk mange likes, delinger og kommentarer. Jeg fikk venneforespørsler og folk skrev til meg for å fortelle hva de likte med teksten, hva den fikk dem til å tenke på. Litt negativt var det også, selvfølgelig. Noen mente jeg burde flytte for meg selv i ei lita bu langt inne i Finnskogen. Andre mente psykiatrisk avdeling var et mer passende sted. Til tross for litt ris, kjente jeg at det å skrive for andre enn meg selv ga mersmak. Og jeg tenkte at kanskje, kanskje er dette noe jeg kan gjøre mer av?

Tanken er derfor at jeg vil bruke denne siden til å legge ut tekster jeg har skrevet. Jeg aner ikke hvor ofte, eller hva de skal handle om. Men jeg tror jeg får lyst til å skrive mer av å ha en kanal for publisering. Innimellom vil jeg også legge ut glimt fra hverdagen min eller andre ting.

Velkommen hit:)

Kontakt: lindaeborren@outlook.com

 

Hverdag Tekst

Den første snøen

2. november 2016

På torsdag, da jeg hadde undervisning med en klasse og den første snøen begynte å lave ned utenfor vinduet, kjente jeg på det samme suget jeg får hvert år ved samme anledning. Jeg vet hvor fine fjella mine blir når de kler seg i glitrende hvitt. Hvor befriende det føles å spenne på seg skia rett utenfor inngangsdøra og etter få minutter være alene med skisporet, føle at verden rundt forsvinner. Hvor vakker Bergstaden er når den har tatt på seg vinterdrakten. Hvor magisk det kan være å kjøre etter veiene når sola er på vei ned og snødekte trær henger som mørke skygger langs veikanten. Lyden av sko mot kram snø. Følelsen av kalde kinn som tiner når de kommer inn i varmen.

Jeg går dessverre alltid og gruer meg litt til vinteren. Misliker å komme hjem og måtte fyre i ovnen. Misliker å få hvite, livløse fingre hvis jeg tar av meg vottene i noen minutter.
Men når det første snøfallet kommer, blir jeg glad. Kjenner at jeg er klar for vinter likevel. Ordentlig vinter, slik vi har hjemme.