JOHAN FALKBERGET SKREV EN GANG om Anders Bækken, bror til pappas oldefar, at han var sønn av den evige sne, i og med at vintrene i Hessdalen var åtte måneder lange. «Snøen ligger året rundt øverst i fjellene, men vår- og sommernettene er lyse og eventyrlige og en drøm til å leve livet på», uttrykte han. En blir opptatt av været når en bor her. Dagene avhenger av det i så stor grad, det kryper under huden din og påvirker deg enten du vil eller ikke. Bestemmer bekledning, om planene du har for arbeidsdagen er gjennomførbare, og noen ganger også sinnsstemning. Gammelonkel Ole var ekstrem på dette området, han merka på kroppen hvilket vær som var i anmarsj. Som den gangen han var ute med Inga og Kari og hesja. Plutselig hørte søstrene at han begynte å synge og merka at skrittene hans innimellom fikk et lite taktomslag. Han var en ivrig polsdanser, skjønt, midt i arbeidsøkta var vel ikke helt den rette stunda for en svingom. «Vi må vel sjå oss inn for en matbit snart?» kvitret han like etter. Ole hadde rett i at det var på tide med en pause. De var mildt sagt rigide på klokkeslettene på Borren. Alle gjøremål hadde sine faste tider, det var nesten så ille at en ikke kunne gå på klosettet uten at det var planlagt på forhånd. Nå hadde de jobba for lenge og helt glemt lunsj. Men Inga kjente sin eldre bror godt og hadde et fargerikt språk etter åra som kokke på Killingdal gruve. Derfor sa hun: «Å i helsike heller! Her er det bare å hive seg rundt før alt blir klæssbløtt rundt oss. Jeg ser da hvordan du oppfører deg, du din faens færre!»

Himmelen var blå og fredfull, ikke en sky var i sikte. Men for Ole var det som om tordenværet sto skrevet i lufta over ham med tjukke fonter. Han fikk alltid et forrykende humør i timene før uvær satte inn, på samme måte som han ble mutt og inneslutta når det var strålende sol i vente. Han var værsyk i ordets rette betydning, hadde naturen på innsida like mye som den omga ham på utsida. Inga gjorde med andre ord lurt i å insistere på at de skulle gjøre seg ferdig. For ganske riktig; idet de spente av seg støvlene på trappa og banka dem mot husveggen for å fjerne lort og rusk, flerret det første taggete lyset himmelen i to. Selv om graset hang oppe på ståltrådene, var det langt fra noen fordel med regn, da det jo hindret tørkeprosessen, men dette så ikke ut til å plage Ole det minste; han satte seg med kaffekoppen inne i godstolen, sang og fortalte skrøner. Det buldra og brakte. Vannet høljet ned, flommet over takrenna og piska opp grusen på gårdsplassen. «Rett hjemmekoselig», syntes bonden sjøl.

I tillegg til at været påvirket ham, var Ole også dyktig til å tolke tegna rundt seg. Han observerte skyformasjoner, hvordan fuglene fløy og hvordan rognebæra hang. Hver høst spådde han, ved å se på stjernene, når den første snøen ville komme og traff ofte presis på datoen. Sammen med korte kommentarer som «linerla er kommet», «Kong Olav begravet i dag» og «ferdig med silolegginga» skrev han dagens vær ned i små, linjerte almanakker han oppbevarte i skatollet på kjøkkenet. Oles almanakker vokste seg til en stor samling som dokumenterte tilstanden uta’i stugguglasa daglig i alle år fra 1960 til 2000. 31. desember 1983 står det at «det har vør ei styggvérs-jul», 31. mars 1990 skriver han bare «Je må frese», som vil si at han måtte ut med fresen, altså brøyte snø. Flere steder finnes nedtegnelser om fint vær og sol, men det som går igjen like ofte, er beskrivelser som overskyet, hålt, sør-østlig kuling, blautsnø og surt fra nord. Det finnes ingen måleenhet for tunge tanker, men om det hadde gjort det, ville vintrene her lagt til rette for en score høyt oppe på skalaen.

Eller full fest, da, for folk støpt i samme form som Ole.

 

Dette er et av fire utdrag fra boka mi, publisert på nettmagasinet Harvest – Mennesket og Naturen. Les flere utdrag ved å klikke på kategorien «Veien hjem» øverst i innlegget. Her kan du også lese mer om boka. 

previous post
next post

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

lindaeborren@outlook.com