DET FINNES ET sted hvor tida går saktere. Hvor verden føles langt unna. Et sted hvor pulsen senkes og lufta er ren og klar. Hvor det iblant kan bli så stille at du nesten hører lyden av øyelokkene dine som klapper mot hverandre når du blunker.

I enden av en 17 kilometer lang blindvei, helt oppe ved tregrensa, ligger en liten gård. Den er gammel, ensom. Malingen på fjøsveggene har begynt å flasse av. Buskene i ripshagen er ivrige i sitt prosjekt med å erobre nye områder. Her er det få naboer, men mye vind. Lite å bli rik av, men mye av verdi. Vintre med stort markeringsbehov. Somre som ligger svale og hemmelige over myrene. Dette har vært Ingebrigts gård og Tores gård. Anders’ gård og tre blad Jons gård. Peders gård. Oles gård. Nå er det Lars som eier den, men en dag vil den ikke være noens. Kanskje faller den sammen som så mange har gjort før den. Kanskje blir den omgjort til fritidsbolig eller pussa opp og brukt til turisme. Men når båsene inne i fjøset står tomme, graset tar tilbake eierskapet over jordene og redskapene ligger og ruster oppe på låven, vil den ikke lenger være en ordentlig gård. Da vil den reduseres til et minne om et utdøende levesett, bli til ruinene etter det som har vært flere generasjoners felles livsverk.

For å komme hit må du ta bilen, gå eller sykle. Buss eller tog kan også ta deg et stykke, men ikke helt fram. Dersom du hadde kommet oppover den smale grusveien nå, ville du fått øye på husveggene like før du passerte den siste ferista. De er kvitmalte og fulle av trass. Må til stadighet hevde sin rett til å stå her i møte med den hissige sønnavinden. Under panelet finnes en tømmerkasse som er bygd på i flere omganger etter som beboernes behov har endret seg. Mens stokkene i den nordligste enden er de eldste, noen helt fra huset ble reist i 1759, er det de i den søndre stua som er bredest. De største måler hele 75 centimeter i bredden og ble henta hit med hest og slede de bortimot to mila fra Øggdalen, nord i bygda, en vinter tidlig på 1850-tallet.

På den andre sida av gårdsplassen står fjøset. Også det bygd i flere faser og justert med tida. Der det tidligere har bodd både hester, griser, kyr, geiter, høner og ender, står det nå 45 vinterfôra sauer. Selv om bestanden som oftest er større, er det ikke en stor gård. Den har 50 mål dyrka mark og ligger på 715 meters høyde. Så høyt at andreslått nærmest er et fremmedord. Her har mennesker pleid jorda i snart 300 år. Slått graset, satt opp gjerder, mata dyra, slakta dyra, spist dyra, tatt imot nytt liv. Gått til gruva. Kjørt mose for å ha nok fôr når graset tok slutt. Bakt brød, mjølka kua, kinnet smør, kardet ull. Dette er mennesker som har lekt og ledd, grått og strevd, og som har opplevd ting som ikke er nedskrevet noe sted, som ikke kan søkes opp på Google, som ikke kan følges på Facebook. Ting har skjedd her som det ikke har blitt tatt bilde av, minner har blitt lagra i hoder som nå er under jorda, som ikke kan hentes fram mer – som fantes, men ikke kan bli funnet igjen.

Dette er et av fire utdrag fra boka mi, publisert på nettmagasinet Harvest – Mennesket og Naturen. Les flere utdrag ved å klikke på kategorien «Veien hjem» øverst i innlegget. Her kan du også lese mer om boka.

// Bilde tatt av Eirin Østgårdsgjelten Sørum. 

previous post
next post

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

lindaeborren@outlook.com